Av Vilhelm Viksøy  

UL
Natten er i ferd med å innta landet, men ikke på ungLandsmøte i Kongeparken. I det store amfiet mylder det av ungdommer som drømmer om å bli hørt når UL spiller inn ny lovsangsplate. Andre har søkt ly for regnet i telt og klasserom. Og noen sitter fortsatt i god drøs rundt matbordet.  Fire unge menn er blant de siste. Alle har de delt skolebenk på Lundeneset i Ølensvåg. I kveld er det misjonsutfordringer i NLM som er tema i kameratflokken. Men det var før Sambåndet kom og stilte spørsmål om gudsfrykt.  

Hørt mer 
– Vi kjenner jo til det, men det er ikke noe vi hører så veldig mye om, sier Bjarte Nessa fra Tau. De andre nikker.  – Vi kunne godt hørt mye mer, sier Andreas Fosse fra Ølensvåg.

Respekt
For Gud er ikke en som man går rundt og tuller med. Det ser folk av i dag ut til å ha glemt.  – Gud er vår far, og man skal jo ha respekt for en far. Men det er jo ikke sånn at man går rundt og er redd, men man har respekt, sier Harald Hovland fra Klepp.  – Men det preger nok ikke livet slik det kanskje burde, erkjenner Håkon Garvo fra Vestre Jakobselv.  

Positivt 
Alle er de enige om at grunntonen i selve ordet gudsfrykt er positivt ladet.  – Det er jo naturlig å frykte en som har all makt, sier Bjarte. – Han skal jo dømme alle. Da er han noe å frykte, i alle fall for de som ikke tror.  

Enkel definisjon?
Men å finne en enkel definisjon på hva gudsfrykt er, er ikke enkelt.  – For meg handler det mer om respekt og ærefrykt enn redsel, sier Håkon. – For det er jo ikke sånn at vi skal går rundt og være redd for at Gud kan komme og knuse oss når han vil. Det er ikke det som er poenget, fortsetter han. – Vi skal frykte; ikke fordi han er farlig, men fordi han er rettferdig, sier Harald.  

Kjærlig 
Men hele bildet må være med, mener ungdommene. Gud er også kjærlig. – Men jeg tror pendelen har svingt litt for langt. For mange folk er han bare kjærlig og god, sier Arne.  – Og så er han rettferdig, sier Andreas. – Og han skal dømme levende og døde. Og det kan du godt sitere meg på, sier Harald og får resten av karene til å le.  At det har blitt en slagside mot kjærligheten forstår de. Det er liksom enklere å si noe om det, også når de selv holder andakt. Da er det mer nærliggende å snakke om en Gud som elsker enn om gudsfrykt. – Jeg kjenner til noen menigheter som jobber veldig inn mot kirkefremmende grupper. Dersom de startet med å forkynne om en gud som folk skulle frykte og være redd, så ville ikke det slått veldig godt an, sier Harald.  

Ikke daglig 
Men selv om de skulle ønske seg mer gudsfrykt i forkynnelsen, er det ikke et tema de bruker mange tankekrefter på i det daglige.  – Nei, sier Harald kjapt. – Ikke at jeg skal frykte ham, men jeg snakker med ham som en far. Med respekt.  – Jaja, det hender vel jeg kjenner litt på frykten og, innrømmer Bjarte.  – Når jeg snakker med Gud så tenker jeg på at jeg snakker med en far jeg skal ha respekt for. Da blir det verken ”hallaien” eller overdreven ydmykhet andre vegen. Jeg ser på forholdet til Gud som et far-sønn-forhold, sier Harald.  – Og så må vi jo huske at det når Gud er vår far, er han en god far som er glad i oss. Det er utgangspunktet, sier Håkon.