Av Vilhelm Viksøy

Sogndal Indremisjonsforsamling samler et sted mellom 80 og 110 mennesker hver uke på søndagsmøtene.

Helt fra starten har de som forsamling hatt en bevissthet om å leve opp til navnet – å være en del av indremisjonsbevegelsen. Men de søkte ikke bare til røttene da de startet opp.

– Utgangspunktet mitt var å få med meg en gjeng som ville noe. Da spurte jeg mindre etter hva de stod for i ulike spørsmål, sier Tom Salte, formann og en av drivkreftene bak forsamlingen mellom sognefjellene.

Det førte til at flere av de som etter hvert ble med i det innerste lederskapet, hadde et annet dåpssyn enn indremisjonen. To av dem var til og med troendes døpt. Men det har ikke vært noe problem. – Nei, vi har visst om disse forskjellene helt fra starten. Derfor har det ikke blitt alvorlige brytninger heller. Alle har gått inn i dette med den bevissthet at det er en indremisjonsplattform vi skal stå på, sier Salte.

Dåp

Nye runder 
Men det betyr ikke at samtalen har vært fraværende. Snarere tvert imot. – Vi må stadig gå noen runder og kjenne etter hva vi står for når utfordringene dukker opp, sier Salte, og forteller om en runde de har i forhold til dåpssyn. Der meldte behovet seg for å få en tydeligere praksis etter hvert som forsamlingen selv begynte å døpe.

– Vi måtte sette oss ned og tenke og utforme noe konkret om hva vi står for. Det resulterte i en liten folder der vi først redegjør for vårt dåpssyn, og så gir vi litt ekstra plass til det som er spenningen her hos oss med barnedåp i forhold til voksendåp.

Prate mer 
Etter hvert som dåp i forsamlingen deres blir mer og mer vanlig, og mer forkynt om, dukker også nye spørsmål opp. Men det er mer utviklende enn krevende. – Det fører bare til at vi trenger å vite mer om hverandre og vi må prate om hvorfor vi mener som vi mener, sier Salte som tror de har funnet en god og farbar vei. – Vi vet at brytningene er der, da må vi være tydelige på hva vi står for i de store spørsmålene. Så kan vi heller gi mer rom og diskutere litt i det rent praktiske – hva slags ord skal vi bruke og hvordan skal utforming se ut.

Velsignet påvirkning 
De sterkeste impulsene fra andre sammenhenger, kommer fra Ungdom i Oppdrag, UiO. Til tross for utfordringene, har denne påvirkningen vært helt livsnødvendig for forsamlingen. – Ja, dette har brakt med seg et driv og en brann som jeg ikke fant i vår egen sammenheng. Uten disse impulsene hadde vi stoppet opp, sier Salte.

Båndene er relativt tette 
Mange av ungdommene har reist i team eller deltatt på disippeltreningsskole med UiO og forsamlingen har også misjonærer utsendt gjennom organisasjonen. Da er det også være naturlig at impulser kommer med tilbake. Dette stimulerer, skaper rom for samtaler, og utfordrer på en positiv måte.

Lojale talere 
Den praktiske grensen som forsamlingen har satt, går derfor ikke på meninger, men på lojalitet. Det krever de også av talere som kommer på besøk. Denne søndagen venter de en tidligere pinsepastor som nå er en del av Kristkirken. Det er uproblematisk fordi han vet hva vi ønsker når han kommer! – Vi kjenner ham og han kjenner oss. Han vet hva vi arbeider med og står i og vil være lojal med det vi mener, sier Salte, som mener dette blir gjort uansett hvem som måtte komme på besøk. – Vi ville gjort akkurat det samme dersom en av våre egne forkynnere skulle komme. Vi hadde ikke sluppet dem rett opp på talerstolen heller. Det handler om at de som kommer og taler skal vite noe om hvor vi er som forsamling og hva slags retning og mål vi har satt for arbeidet, sier Salte.

Sier nei 
Men de sier «nei» også. Noen henvender seg for å bruke forsamlingen som en landingsplass på sin reis gjennom landet, enten det er organisasjonspredikanten som vil ha sin møte-uke eller det er et omreisende team. Det kan også komme forslag fra egne rekker på talere som de innser vil skape mer støy enn samhold. – Det er en pine å si nei, men noen ganger må vi det, sier Tom Salte, som oppsummerer arbeidet til Sogndal Indremisjonsforsamling på denne måten:

– Raushet. Det er nøkkelen for oss. Raushet som står på en tydelig grunn.