Hovedsaken på ImF-UNG-sidene i april-nummeret av Sambåndet tar utgangspunkt i samarbeidsplattformen «Kirkens unge».
Det er en plattform for samarbeid mellom barne- og ungdomsorganisasjoner som i større eller mindre grad er tilknyttet Den norske kirke, og ImF-UNG har da vedtatt å ikke skrive under på denne av strategiske årsaker.
Der andre har en strategi for å nå barn og ungdom innen rammen av Den norske kirke, vil vi heller bygge opp et selvstendig barne- og ungdomsarbeid i hjem og bedehus utenfor denne rammen.
Dette til tross for at DNK har en mye bredere plattform enn bedehuset og er i kontakt med mange flere barn og unge enn vi klarer.
Hvorfor gjør vi dette, vil vi ikke være en misjonsbevegelse?
Nå kunne jeg skrevet mye om teologisk utvikling i DNK, om en sosiologisk utvikling som tilsier at det blir vanskelig å forholde seg til to «fellesskaps»-brennpunkter (kirke og bedehus), men hovedpoenget mitt er det spørsmålet jeg stiller i overskriften:
Må vi i kirken for å nå de unådde?
Slik jeg ser det, er verken kirke eller bedehus «egentlig» plattformer eller arenaer for evangelisering.
Møter og gudstjenester er gitt oss for å bygge oss opp og utruste oss til tjeneste.
Det kristne fellesskapet skal sette oss i stand til å ta oss av våre familier, tjene dem og dele troen, og til å gjøre en god jobb der vi tjener til livets opphold.
Menigheten skal hjelpe oss til å leve med Gud på den plattformen vi er satt, der vi er i kontakt med både nådde og unådde.
Det ville være trist om de unådde måtte komme til kirke og bedehus for å bli nådd med evangeliet.
Gjennom å legge opp til dette gir vi dem i hvert fall i de kommende årene en mindre og mindre mulighet til å bli nådd, all den tid både kirke og bedehus tross alt er i kontakt med altfor få av den norske befolkning.
De unådde bor rundt oss, og vi møter dem hver dag.
Jeg håper du blir med på å bygge hjem og forsamlinger som er åpne, men som også gjør oss i stand til å nå de unådde der de er.
– Andreas Evensen, Daglig leder ImF-UNG