– Vi tror at kirken er for folket 
Da må vi også tjene folket, sier «Amed». Han er en av lederne i Kasr el Dobara Evangelical Church. Med sine 7000 medlemmer er den Egypts største evangelikale menighet. Noen steinkast fra Tahrir-plassen ligger den. Det gir sine utfordringer – og muligheter.

Feltsykehuset 
Tåregasslukten kjennes fortsatt i gaten utenfor. Den kommer ikke fra Tahrir-plassen denne kvelden for akkurat nå er det rolig. Men i nabogaten ligger den amerikanske ambassaden. Den er som fluepapir på frustrerte og sinte ungdommer. Steinkasting og opptøyer er spenningsskapende tidsfordriv for de som ikke ser håp for framtiden.

Et høyt messinggjerde skiller den åpne «borggården» foran kirken med gaten utenfor. I kveld er gjerdet dekket med tunge gulvtepper. Midt i teppene er det en liten port, voktet av kirkens portvoktere som prøver å ha en viss kontroll med hvem som kommer inn døren. For det som venter innenfor er ikke en folketom arena, det er et fullt rigget felt-sykehus med 8-10 sengeposter.– Vi tror at kirken er for folket. Da må vi være tilstede der folket trenger oss, gjentar Amed.

Muslimske frivillige 
De har vært der før under tidligere opptøyer på Tahrirplassen. Skuddskader, brannsår, klemskader – alle former for skader som oppstår i en krig behandler de etter beste evne. Pleierne består av både stab og frivillige og rekrutteringen har ikke vært noe problem. Folk står nesten i kø for å bidra til denne spesielle formen for nødhjelp. Også folk som ikke hører til kirken ønsker å delta, noen av dem er også muslimer. – Vi tror denne tjenesten er med og bygger broer mellom oss og det muslimske folket, sier Amed. – Dessuten skaper det en mulighet til å arbeide for samfunnet og det endrer folk sin feilaktige oppfatning av hva kirken er for noe, sier han, før det smeller i gaten utenfor. – Beklager, men jeg må til porten nå. Det smellet var litt for høyt, så nå kan det godt hende det vil komme folk som trenger hjelp.

Mistet drømmen 
Inne i kirken er det stillere. Det er fortsatt noe tid igjen til bønnemøtet starter denne kvelden. En av dem som er tidlig ute er Andy. En suksessfull ung mann med god utdannelse og lovende karriere innen film og tv. Fram til revolusjonen sendte landet i en ny retning og alt stanset opp for Andy. – Det var et sjokk. Jeg var singel og uten jobb. Alle drømmene mine lå tomme, forteller han til Sambåndet. Det sendte ham i en helt ny retning i livet.

– Hva skjer, Gud, spurte jeg 
Svaret ble en treningstid for meg. Han kommer direkte fra Tahrir-plassen i kveld slik han har gjort så mange ganger før. Gud har kalt ham til å leve et liv blant disse gatas demonstranter. – Gud har lært meg til å stole på ham. Han sørger for meg, hvor jeg skal spise og drikke. Han har omsorg for meg.

Byttet drøm 
Det har blitt mange samtaler på gata. Både med muslimer og ateister. De søker og har mange spørsmål, forteller han. – Gud gav meg sjansen til å prate med dem og han gav meg de svarene jeg trengte, forteller Andy. Etter en stund kom utfordringen fra Herren: hvorfor ikke bytte drøm med meg for godt? Du drømmer om en jobb innen media, jeg drømmer annerledes. Han tok utfordringen. Det har ført til både kidnapping og tortur pga Jesu navn, han har blitt skutt mot, men han angrer ikke valget. Blant folkene på gaten får han dele av Guds kjærlighet, det er så mye mer verdt enn alle andre drømmer han hadde før.

– Jeg er dypt uenig med mange av dem jeg møter, men jeg elsker muslimene jeg omgås. Jeg vet Jesus elsker meg. Han bor dypt i meg. Jeg vet også at han elsker alle disse menneskene i Egypt, også muslimene. Livet mitt handler om å leve i denne kjærligheten og dele den videre, sier Andy.

Elsker sitt folk 
Nå er han kommet til kirken sin for å be sammen med dem for byen og folket. Sakte fylles det opp i kirkerommet, men det blir neppe fullt i kveld. Det er for mange som er spente på situasjonen og holder seg hjemme. Et par hundre blir det til slutt, i bønn og lovsang for det egyptiske folk. De står sammen, ikke først og fremst for å be om beskyttelse for egen del, men for at landet må snu og for at menneskene kan se Jesus. Og mens bønneropene stiger i volum så har støyen stilnet på gaten. Det var falsk alarm denne gangen. Ingen sykehussenger kom i bruk i kveld. Men de står der, klar for å være kirke for Egypts folk som måtte trenge det.