Kristne miljøer kan fort bli som bobler, der vi ikke vet hvordan vi snakker med de utenfor, mener Silje Wiig Andersen.

Av Petter Olsen – Sambåndet

I en panelsamtale om frimodighet på ELN-konferansen, ledet av Rolf Ekenes, deltok redaktør av Fast Grunn og lærer på Fjellhaug, Knut Kåre Kirkholm, fungerende generalsekretær i Laget, Silje Wiig Andersen, prest Ola Ohm og synodeformann i Frikirken, Arnfinn Løyning.

– Er det grenser for frimodigheten til en Fast-grunn-redaktør, ble Kirkholm spurt:

– Vi lever i forholdet mellom å slå fast noe, med respekt for autoriteter, slik det var før, og å diskutere seg fram til noe, slik det er nå. Jeg kan gjerne mene noe, men vurderer hvordan det skal kommuniseres. Det er viktig å kommunisere en mening på en måte som ikke skaper en prosess der den du snakker med, kanskje er enig, men får lyst til å være uenig, svarte Kirkholm.

Boblete

– Skygger vi for lett unna de arenaene der vår frimodighet blir satt på prøve, spurte Ekenes.
– Det er mitt inntrykk at kristne kan vegre seg litt for sammenhenger der det de står for, kan bli upopulært. Kristne miljøer kan fort bli boblete. Vi kan lage sterke subkulturer der man ikke helt vet hvordan man kan snakke med de utenfor, sa Silje Wiig Andersen.

På spørsmål om hva som er Laget-lederens medisin mot dette, svarte Andersen slik:
– Utsett deg for miljøer der det ikke bare er kristne. For studenter kan det bety å bli med i fadderuken for nye studenter. Aktuelle spørsmål da er: skal jeg drikke? Og i tilfelle: hvor mye? Er det greit å bli full? Frykten kan bygges ned og frimodigheten opp, sa Wiig Andersen.

Prest Ola Ohm fortalte om sitt møte med mediene:
– Jeg lærte at jeg må snakke om det jeg vil snakke om. Det viktigste er at vi forkynner disippelskap, fordi da blir alle rammet like hardt. Men det endte med at journalisten ikke skrev noe om akkurat det, sa Ohm.

Lederne

Arnfinn Løyning mente at det største problemet er de kristne lederne selv:
– Det er vi som strever med å ha disse relasjonene og kontaktene som vi nå snakker om. Medlemmene lever sine daglige liv der ute, midt i verden. Frikirken jobber med å utvikle misjonale menigheter, sa Løyning.
– Når vi kommer til kirken, er det mye kanaanspråk og kulturer, og de snakker ikke om det vi står oppe i. Som unge trenger vi et relevant fellesskap, fulgte Silje Wiig Andersen opp.
– Hva gjør du med den problemstillingen du trekker opp, ble Løyning spurt:
– Jeg må kanskje skru ned tempoet. Delta på færre konferanser og møter. Viss jeg får mer «slakk», er jeg mer på nett. Ute på kafeer, for eksempel. Ha tid til å snakke med folk. Planlegge. Invitere folk hjem, og da ikke bare kristne. Kanskje vi skulle sitte på en pub på Karl Johan, sa Løyning med et lite smil om munnen.
– Kan vi hjelpe folk der de er, til å løfte frimodigheten, spurte debattleder Ekman:

Forbilder

Silje Wiig Andersen svarte med å trekke fram et utsagn fra en 21 år gammel mann i staben i Laget:
– Han sier at «dere må vite at det er mange unge kristne som er konservative, men vi har ikke forbilder». Noen må tørre å stå opp og gå foran og være sterke ledere for oss som er unge. Dere trengs til å undervise og være forbilder, sa Wiig Andersen.

– Og vi er ønsket og savnet, konstaterte Arnfinn Løyning.

– Min oppgave på Fjellhaug må være å utruste gjengen, samstemte Knut Kåre Kirkholm.