Av Andreas Evensen – Leder ImF-UNG

I Norge er det et mylder av ulike kristne organisasjoner og kirkesamfunn, og det er både teologiske, kulturelle og geografiske forskjeller (og sikkert mange flere) der ute som gjør dette. 

En setter merkelapper på seg selv og andre på grunn av ulik tilhørighet, og mange knytter sin kristne identitet til organisasjonen, kirken, bedehuset eller ungdomsarbeidet. En er pinsevenn, enkelte hører til DNK, noen er NLM-ere, mens andre igjen er ImF-ere osv. Det kan bli en slags lagfølelse – det er vi som er på samme laget, som står for det samme, som deler samme visjonen – og så er det de andre som er på andre lag. Kanskje drar en det så langt at en tenker (en sier det ikke høyt, selvfølgelig) at Gud er på vårt lag, i hvert fall litt mer enn på de andre sitt lag. 

I Josva 5 kan vi lese om da Josva møtte en mann som stod med et løftet sverd i hånden utenfor Jeriko. Josva går bort til ham og spør: «Er du med oss eller med fiendene våre?» Mannen omtales som «føreren for Herrens hær». Han er ikke på noen sitt lag og blir heller ikke med på noen sitt lag, men er sjefen for Herrens hær. Josva faller heldigvis til jorden og spør: «Hva har min Herre å si til sin tjener?», og Josva viser med dette at han forstår hvem som er herre og hvem som er tjener.

Uten å avdramatisereteologiske forskjeller, eller å unngå å vise forståelse for at det finnes ulike visjoner der ute, tenker jeg at det er en fare hvis lagfølelsen blir for dominerende. Kirke og misjon er ikke vårt prosjekt som vi inviterer Gud med på, men det er han som er føreren for sitt eget prosjekt, og han inviterer oss med. Dette bør også prege hvordan vi forholder oss til andre «båtlag». 

På sitt spørsmålfår Josva til svar at han skal ta av seg skoene, for stedet han står på er hellig. Et svar til ettertanke for oss og som bør fylle oss med ydmykhet over at vi får lov til å tilhøre Han og være med på noe som ikke er vårt, men hans.