Av Vilhelm Viksøy

Den unge studenten fra Osterøy har vært en av de sentrale aktørene i vinterens debatt. Et av de store spørsmålene har vært Bibelens såkalte historisitet, selv om dette egentlig ikke er kjernespørsmålet.
– Kjernen er selve bibelsynet. Jeg skulle ønske at NLA våget å ha et syn som samsvarer med det Jesus og apostlene selv gir uttrykk for. Det Bibelen selv gir uttrykk for å være sant, ønsker jeg også å holde for sant, sier Martin Hjellvik.

Historisk 
Et eksempel, som også har vært framme i debatten, er historien om Jona.
– Jesus fremstiller Jona som en reell person. Da er det ingenting for meg som tilsier at han ikke skulle være det. Når Bibelen forteller at folkene i Ninive skal stå opp i dommen og dømme denne slekten, er det rart om denne hendelsen ikke har skjedd.
– Men hvor viktig er spørsmålet om historisitet? Kan ikke historiene ha verdi uten at de har skjedd?
– Et av problemene ved å si at det som Bibelen fremstiller som historie ikke er historisk, er hvor man da trekker linjen. Mye i Bibelen er jo historiske hendelser, så hvordan kan vi da korrigere Skriften og bestemme hva som gjelder? Kan man ikke da ende opp med å stille spørsmål ved selve frelseshistorien, spør Hjellvik retorisk.

Sjangerlys 
Han er likevel enig i at de bibelske tekstene må forstås i lys av sin egen sjanger. Det betyr at alt ikke kan leses på den samme måten.
– Ja, dette er viktig. Åpenbaringsboken må leses og tolkes annerledes enn f.eks. Matteusevangeliet, sier han.
Det finnes også eksempel på billedtale som ut i fra sammenhengen ikke nødvendigvis har skjedd.
– Når Debora og Barak synger om seieren sin i Dommerne 5, bruker hun/de et poetisk språk. Da er det ikke gitt at alt hun/de synger om, har skjedd bokstavelig, sier Hjellvik.
– Men hovedspørsmålet er alltid det samme: Hvordan tolker tekstene seg selv? Man må bestandig ha med den nære og vide kontekst, der den vide kontekst er hele Skriften. «Tolk Skriften med Skriften», som er en del av reformasjonens «Skriften alene», er sentralt. Er man enige om dette, kan man ha en konstruktiv debatt rundt omdiskuterte skriftsteder, sier Hjellvik
Målet er derfor ikke at alt i Bibelen skal leses lovisk bokstav for bokstav, men målet er å tolke Bibelen slik den selv gjør det, på dens egne premisser.
– Når Bibelen opererer med tall, framgår det av tekstene at det ofte er circatall. Da er det ikke noe mål å forsvare detaljer, for Bibelen selv åpner ikke for det. Jeg ønsker ikke en historisitet ned på matematisk nøyaktighetsnivå, ukjent for Bibelen selv, men på et hendelsesplan, sier han.

– Rives ned
Hjellvik understreker også at det er stort spenn blant foreleserne på NLA, og mye av undervisningen er bra. Det han derimot savner, er en generell vilje til å la Bibelen være norm, og at ikke kritisk forskning og vitenskap overtar plassen som øverste norm.
– Debatten i vinter har vært god og alvorlig, selv om vi nok har snakket litt forbi hverandre. Selvfølgelig synes jeg mitt syn har best argumenter, men slik er det vel, sier han med et smil før han understreker hovedmotivasjonen for å føre debatten:
– Dersom NLA hadde vært en institusjon der Bibelen ble proklamert som Guds ord, ville institusjonen vært et kjempeverktøy. Men når Bibelen i rives fra hverandre og forskning heller enn Bibelen blir øverste autoritet, da er det trist. Man skjelver ikke for Guds ord. Studenter uten et avklart syn på Bibelen eller studenter som ikke er kristne, blir ikke stilt på valg, men de bedøves slik de gjør ellers i samfunnet, med slangens behagelige gift «Har Gud virkelig sagt?». Det er trist, sier Martin Hjellvik.