Av Petter Olsen – Sambåndet

«Vær frimodig og sterk» var temaet for konferansen til Evangelisk luthersk nettverk i oktober i fjor. Og innlederne tok arrangørene på ordet.

Lytt: 

 

Tomannshånd

Ruth Skree er ansatt som fellesskapsutvikler i Normisjon. Hun startet med å si at kristne skal leve med Bibelen og det hun kalte en «ubehagelig frimodighet» – det å være litt som en rebell. På spørsmål om hvordan fellesskapene kan bygges, svarte hun slik:

– Jeg trives med forkynnelse på tomannshånd og tror det er tid for et nytt format. «Lær dem mens dere går», sa Jesus, ikke mens de sitter. Hvordan kan vi leve ut troen i et krevende landskap, blant folk som har helt andre verdier? Det er lett å tegne fiendebilder, lett å «akke seg» over vår generasjon, de som er under oss. Men hvem har lært dem opp? Jeg elsker denne generasjonen, det er dem Gud har sendt meg til. Se med tro på det landskapet. Ser vi et land med melk og honning, eller ser vi kjemper, spurte Skree retorisk, med henvisning til de som ble sendt for å speide på Kanaans land.

Om kommunikasjonsstrategien kristne skal bruke, resonnerte fellesskapsutvikleren slik:
– Vi kan ikke leve i en annen tid enn den vi lever i. Proklamasjonens tid er forbi. Dagens generasjon har ikke begrep om sentrale elementer i tro, og Bibelen har ikke autoritet. Det som føles godt, er rett.

Gode samtaler

Skree viste til at de som vokser opp i dag, er flasket opp med toleranse.
– Det er vi som er annerledes. Vi lever i et samfunn som har sagt nei til organisert religion. Men folk er hypersosiale, for eksempel på sosiale medier, og det er der vi må gå. Vi tenker at de som tier, samtykker, men vi må snakke om de utfordrende temaene. Vi har for eks ikke lært oss gode måter å snakke om samboerskap på, mente hun.

Fellesskapsutvikleren viste til Jesu samtale med kvinnen ved brønnen:
– Samtalen går ikke i lås. Klarer vi å skape slike samtaler? Stikkord er ærlighet sammen med frimodighet. Jeg tror ikke vi klarer det fra en talerstol, men derimot i mindre fora. Det krever mye mot. En venninne av meg sier det slik at «dersom møter og talerstol er det vi trenger, hadde alle vært frelst nå». Jeg har lært å sitte stille på møter, men ingen har lært meg hvordan jeg skal møte en tigger, utfordret Skree.

Hun definerte disippelskap som å vise hverandre hvordan vi lever.
– Mange opplever seg uforberedt. De har ikke hatt nære samtaler med sin nabo. Kan vi hjelpe med det? Med samtaler som koster? Det trigger meg mer enn møter og komiteer. Et spørsmål vi kan møte, er dette: Er det nok at jeg bare er god? Vi må vente med å gi økseskaftsvar til de har stilt spørsmålet, sa Ruth Skree.

Relasjon

Fredrik Berge jobber halv stilling som prest i Oppsal menighet i Oslo og halv stilling i den tverrkirkelige organisasjonen Young Life, som er støttet av Den norske kirke og andre kristne menigheter.

– Tiden og budskapet har vel alltid kollidert, også på Oppsal. Spørsmålet er om vi skal la det vanskelige ligge og bare forkynne evangeliet, slik biskopene sier, sa Berge.
Han mente at relasjonsbygging var stikkordet, og at forståelsen av misjon springer ut fra det:

– Vi må bygge relasjoner der ungdommene befinner seg. På leirene våre opplever jeg å være den første som forteller evangeliet til norske ungdommer, sa Berge.

Gå foran

Jarle Skullerud er pastor i Bamble Frikirke og leder av Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag). Han mente at for eksempel Paulus’ måte å forkynne på ikke nødvendigvis kunne være en rettesnor:
– Han endret på dette fra situasjon til situasjon, selv om budskapet var det samme, påpekte Skullerud.

Pastoren viste til at han hadde skrevet et blogginnlegg om at grådigheten er blitt en del av vår hverdag, også i menighetsfellesskapene.
– Men det er nødvendig at jeg selv går foran som et eksempel, ikke bare proklamerer ting. Da kan jeg invitere andre med på å gå den samme veien. Jeg har opplevd at mennesker som innledningsvis holdt forsvarstaler, endret forbruket sitt, sa Skullerud.

Kultur av håp

Skullerud mener at mennesker kan føle seg fordømt og sett ned på – mindreverdige, og at de derfor ikke hører, i betydningen oppfatter, evangeliet eller loven som skulle drive til omvendelse.
– De hører bare fordømmelsen. Vi må skape en kultur av håp i våre menigheter, eller så vil folk bare fortsette å handle ut av sin smerte, sa Skullerud.
Han viste til Romerne 15. Rom 15,4, hvor det står at alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.

Tillit

– Jeg utfordres daglig i å leve slik at tillit bygges. Når jeg tidlig i en relasjon møter spørsmål om hva jeg mener, har jeg fått større og større frimodighet til å spørre om hvorfor de lurer på dette. Spør de for å sette meg i bås, eller for å få vite hva Bibelen sier om dette? I en vennskapsrelasjon er det mulig å gjøre det slik – og dermed utsette noe som ikke er tjenlig i en prosess på vei mot tro. Å utsette det som er vanskelig, til relasjonen er blitt dypere. Vi trenger å skape en kultur der det er naturlig, mente Skullerud.

Pastoren viste til at det er Den hellige ånd som skaper endring.
– Kirken er ikke lenger en majoritet, og folk lytter ikke automatisk til kirkens ledere. Vi må oppføre oss som den minoriteten vi er. Et radikalt annerledes liv vil skape tiltrekning og tillit. Vi skal ikke utsette det som er vanskelig, for å skjule evangeliet, men for å åpenbare det etter hvert, sa Skullerud.

Hvilke moderne mennesker er det vi snakker om når vi sier at det er vanskelig å nå fram, spurte Skullerud – og svarte selv:
– Jeg tror at vår kirke kan nå langt ut til de vi er kalt til å nå. Det er mennesker som lengter etter Gud og tar spørsmålene senere, konkluderte Jarle Skullerud.

 

 

SITATER:

– Ser vi et land med melk og honning, eller ser vi kjemper?
– Jeg elsker denne generasjonen. Det er dem Gud har sendt meg til.
– Et radikalt annerledes liv vil skape tiltrekning og tillit.
– Vi må skape en kultur av håp i våre menigheter.