Av Egill J. Danielsen

«Dersom du hadde et problem og trengte noen å snakke med. Hvem av de nedenfor har du mest tillit til?»

Slik lyder formuleringen i TNS-Gallups spørsmål til den norske folk.

Av de spesifiserte svaralternativene scorer fastlegen høyest, med 38 prosent. Presten og psykologen scorer omtrent likt med henholdsvis 22 og 21 prosent. Bare tre prosent av de spurte svarer at de har mest tillit til en forkynner.

Undres 
– Dette er rart. Min erfaring som forkynner er ikke slik. Vi blir oppsøkt stadig vekk av mennesker som ønsker å snakke om utfordringer i livet, sier Irene Krokeide Alnes. Hun er sangevangelist og tillitsvalgt for forkynnerne i Indremisjonsforbundet. Irene forteller at hun raskt la merke til dette spørsmålet da undersøkelsen ble offentliggjort. I ettertid har evangelisten grunnet på problemstillingen.

– Min erfaring fra jeg begynte i Indremisjonen, for over 40 år siden, var at vi fikk solid opplæring. Vi ble kurset i taushetspliktens betydning og ble oppmuntret til å være tilgjengelig for alle mennesker. Hun understreker at det er nytt for henne at forkynnerne har liten tillit, men at noe av årsaken kan ligge i mediebildet som tegnes for offentligheten.

– Det er ofte de negative sakene som får fokus. Mediene har kanskje de seinere år laget poenger av at forkynnere gjør feil, som grenseoverskridende adferd og overgrep. Jeg vet ikke, men dette kan kanskje være noe av forklaringen.

Ukjent – for folk flest?
Irene tenker også at en forklaring kan være at forkynnerne ikke er tilstede i folks bevissthet på samme måte som før i tiden: – I bedehusforsamlingene blir forkynnerne brukt fortsatt. Men kanskje en som ikke er troende knapt har hørt om oss? Da er det kanskje ikke så rart at de velger en annen som den de søker hjelp hos, filosoferer hun.

Samtidig registrerer Irene at det åndelige området gjerne er noe av det siste et menneske søker: – Når folk sliter prøver de gjerne «alt som finnes» og ber man til Gud til slutt – om ingen annen løsning funker. Når en har prøvd alt – er kanskje forkynneren den siste man oppsøker, sier Irene og legger til at det faktum at samfunnet har skapt flere muligheter til hjelp for mennesker også kan bidra til at forkynneren blir usynlig som hjelper.

– Jeg tenker på kriseteam ved ulykker, stadig vekst i psykiatrien på grunn av økende skilsmisser, ensomhet og angst i folket.

Være synlig.
– Hva tenker du om at presten oppnår 22 prosents oppslutning, men forkynneren bare 3 prosent?

– Mange har nok en tydeligere relasjon til presten. De er gjerne døpt og konfirmert av en prest, og har opplevd at familiemedlemmer har blitt gravlagt av presten. Presten er dermed mer synlig for folk flest enn en predikant som reiser rundt på bedehusene.

Tillitsvalgt for ImFs forkynnere brenner for synlighet. Hun har sammen med Marit Stokken reist i nesten 40 år, og er blant få forkynnere som stadig opplever medienes interesse.

– Jeg tror det er viktig å ikke være redd for journalistene. Dessuten bør vi bruke nye medier som for eksempel facebook, sier evangelisten som også stadig oppdaterer nettsiden www.maritogirene.com som hun driver sammen med evangelistkollegaen.

Ikke kreves 
– Men altså: Jeg kjenner meg ikke igjen i undersøkelsen, heller ikke på vegne av mine andre kolleger i Indremisjonsforbundet. Erfaringen er at de fleste forkynnere stadig har samtaler med folk som trenger hjelp. Som kristne har vi et ansvar for å være på banen og snakke begeistret om han vi tror på og hjelpen vi får fra ham, sier hun. Til slutt understreker Irene at tillit ikke er noe man kan kreve, men noe man kan skape:

– Det er veldig viktig at vi fokuserer på akkurat dette. Bare ved å skape trygghet kan vi oppnå tillit. Da er to ting avgjørende: Vi må være tilgjengelig, og slik som Jesus elsket oss, skal vi elske verden.

– – –

Skrevet for Sambåndet