Oppmerksomhet skal fanges – og holdes 
Raske klipp, tøffe bilder, lydeffekter – triksene er mange og gode for å få det til. Eller man kan gjøre som ImF-UNG: sette en taler i et enkelt studio, med ett enkelt kamera, uten et eneste klipp.

Slikt blir det preik.tv av. En prat i tomme lufta Men snart kan hele verden finne minuttene fra Bildøy.

Av Vilhelm Viksøy

Jeg hoster litt og trekker pusten dypt inn. Sjekker at hårlokkene ligger rett vei og at skjortekragen ikke er brettet.

– Bare ta den tiden du trenger, sier Thomas Brandt, og jeg nikker. Jeg står innerst i det som engang var et klasserom på Bildøy Bibelskole. Nå er det innspillingsstudio for Preik.tv.

En stor hvit vegg omkranser meg 
Gulvet er også hvitt. Det er lurt å høre på Thomas, han vet hva han snakker om. Han er en av eierne i Apagon, selskapet som har hatt jobben med å spille inn filmsnuttene helt siden starten.

– Stå litt nærmere stolen. Litt til, instruerer Thomas. Jeg flytter meg. Prøver å finne et sted der gulvet knirker minst mulig. Like bak meg står en høy stol, på andre siden en rød lampe uten lys. Det er slik preik.tv har sett ut siden starten; enkelt og rent.

Formatet er like enkelt som studioet 
Bare ett enslig kamera er i sving. Alt skjer i en sammenhengende tagning uten klipp og redigering etterpå. Klar, ferdig, gå – og predikanten har fem minutter på seg.

– Jeg liker konseptet. Dette er små historier som kan stå for seg selv, være en del av en andakt eller innledning til samtale, sier Thomas.

Absurd opplevelse

Jeg har gjort det en gang tidligere. Stått der alene i et dørgende stille rom. Ingen tilhørere som gir respons, bare et enslig kamera. Det er en merkelig og nesten absurd opplevelse å skulle formidle et budskap til ingenting – og så vite at senere kan millioner av mennesker finne videosnutten på nett. Det som er et tomt rom, er et mylder.

Uten manus
– Står jeg greit sånn, undres jeg og sjekker knirken. Thomas nikker. Jeg tenker igjennom budskapet mitt og oppsummerer hovedlinjene for meg selv en siste gang. Det er ingen manus eller tekstplakater å hvile seg på, bare egen husk. Når det heller ikke skal klippes, kan jeg ikke stanse halvvegs og ta en pause. Men det er nettopp noe av dette som er det unike med Preik.tv. Intense sammenhengende minutter der det er historien, ikke effektene, som skal nå fram til seerne.

Brutalt…
Det er brutalt også, for på internett har man ikke mange sekundene på seg til å fange oppmerksomheten. Enda mer krevende er det å holde på oppmerksomheten helt til mål. Men ett sammenhengende opptak har sine fordeler. – De som ikke er vant til kamera, fungerer ofte bedre da. De slipper å tenke på å snu seg, og at stemmen skal være lik slik at man lett kan klippe. Det er mer naturlig å bare prate i ett strekk, forklarer Thomas.

Klar, ferdig…
Jeg er snart klar. Rensker halsen på nytt. Så hører vi det: et helikopter som kommer durende i det fjerne. Da er det bare å vente til det er forbi, for duren vil ødelegge opptaket. – Sånn er det bare, sukker Thomas. Hadde Preik.tv hatt litt mer penger, kunne det vært annerledes. Da kunne klasserommet vært isolert og gjort bedre. Men nå blir ikke slike ting prioritert. Heldigvis kom det ikke durende i slutten av opptaket. Det har også skjedd og et vellykket opptak må tas på nytt. Rekorden er 15. – Men det var ikke helikopteret sin feil. I sånne tilfeller er det ofte de som står foran kamera som er for usikre på hva de faktisk har tenkt å si, og så blir de ikke enige med seg selv hvor de skal hen med det de forteller, sier Thomas.

Rekorden andre veg er at alt sitter på første opptak. – Men egentlig er ikke det så bra heller. Det er alltid godt å ha 2-3 opptak for sikkerhets skyld. Jeg nærmer meg klar. Kjenner forventningen stige i kroppen. Pulsen slår litt. Det gjør meg skjerpet. Jeg fester blikket på kamera, ser for meg noen av de som kan finne på å klikke seg inn på videoen en gang i framtiden. Rister litt løs, gynger litt med føttene for å være mest mulig avslappet, men uten å virke slapp.

Tre fingre holdes opp. To. En. Så er det min tur.: «Det var på kvelden, og ute var det mørkt – og ganske surt og kaldt. I bilen jeg kjørte, var det varmt, og stemningen var god. Så skjer det. I en motbakke hører jeg plutselig tre pling fra dashbordet – og et lys blinker tre ganger».

Jeg er i gang. Flyten er god. De neste minuttene er mine. Jeg og et kamera – og en dag om litt – kanskje noen nysgjerrige seere som dumpet innom Preik.tv. – Vi preikes.