Kommentar av Vilhelm Viksøy

I gode tider går det meste godt. Også det å være sammen og glede seg sammen. Da er det verre når smerten og vanskeligheter kommer. Da blir mange av oss fort mer nølende og usikre. Tenk om vi gjør eller sier noe som gjør vondt verre? Men verre enn et feiltrinn er den ensomme kulde som egentlig skulle vært felleskapets varme.

Like før jul besøkte jeg Egypt 
En av kveldene besøker vi en lokal lovsangsleder og hans familie. Strøket utenfor innbyr ikke til kveldsturer på egenhånd. Heller ikke heisturen opp til 17. etasje i høyblokken er av det lukseriøse slaget. Det knaker og knitrer for hver meter vi løftes oppover. Dette hadde neppe passert en inspeksjon fra heistilsynet i Norge, men alternativet med å gå opp trappene, frister enda mindre. Mørket og støvet gjør det vanskelig å se løse ledninger fra taket og ingen vet hva eller hvem som gjemmer seg i skyggene. 

Vi kommer oss trygt opp og blir overrasket av det som møter oss. Leiligheten som åpenbarer seg bak den slitte døren er stor og standarden passer ikke i blokka. Men den matcher godt med det store og varme smilet fra eieren.

Snart kommer historien bak leiligheten: det var aldri planen å skaffe seg et sted som dette. Snarere tvert i mot. Men en rik tante i Amerika ville kjøpe hus til sine slektninger i Egypt.

– Jeg slet veldig med tanken. Hvordan kunne jeg bo på et så flott sted når jeg også er lovsangsleder i en fattig menighet. Jeg foreslo at vi heller kunne få pengene, kjøpe et mindre sted og gi resten til de fattige.

Tanten var ikke enig. Det var enten en leilighet som denne, eller ingenting.

Etter et halvt år i tenkeboksen var svaret klart. Han kunne ta i mot huset han ble tilbudt.

– For det er jo egentlig ikke mitt. Jeg har det på lån fra Gud på samme måte som alt annet jeg eier.

Dermed sa han ikke bare ja til et hus. Han sa ja til en misjonsstasjon, et øvingslokale for bandet, et samlingssted. For i løpet av kvelden fylles leiligheten opp med både familie, bandmedlemmer og menighetsvenner. Noen av dem rett fra jobb, noen fra jobbjakt og andre direkte fra demonstrasjoner på Tahrir-plassen – fortsatt med spor av splinter i ansiktet. Alle møtes de av omsorg, varme og mat.

For leiligheten er ikke bare et hus, den er blitt et sted der omsorg og varme får flyte fritt for menigheten. Men det stopper ikke her. Gardinene trekkes til side og lysene fra millionbyen Kairo møter øynene våre. Snart flommer bønn og lovsang fra leiligheten ut over byen. Over fiender og forfølgere, ut over mennesker Gud elsker. Skulder ved skulder står de der, med armene om hverandre. I bønn for hverandre, for byen sin – og for besøkende fra Norge.

Det er en dybde og ekthet i omsorgen og lovsangen som får våre god-stemning-kvelder eller spede forsøk på å diakonere for å bedre egen samvittighet, til å blekne.

Omsorgen som fyller rommet overskygger skyggene fra forfølgelsen. Det overskygger den daglige frykt for kidnappere som kan ramme barna. Det overskygger frykten for framtiden. Omsorgen er en måte å overleve.

Forsamlingslederen i Norge fikk ikke svar på sitt spørsmål, for svaret var ikke opplagt.

Det var det derimot i 17. etasje i Egypt.

Her var det godt å ha det vondt.