– Jeg ønsket ikke å bruke 5 år på å diskutere Bibelens autoritet, skrev Kristoffer Nilssen 10. oktober i fjor. Han valgte derfor bort NLA, men startet samtidig en avisdebatt om høgskolens bibelsyn. Vi gikk i dybden med to av foreleserne for å søke et svar på hvordan vitenskapelig bibelarbeid ser ut. Er dette forenlig med slik ImF, som en av eierne, tenker om Bibelen?
AV VILHELM VIKSØY OG PETTER OLSEN
Det har blåst friske meninger rundt NLA Høgskolen denne vinteren.
Anført av noen av studentene har bibelsynet til utdanningsinstitusjonen, der ImF er en av eierne, blitt satt under press. I gangene på NLA opplever de ikke stormen som ekstraordinær, og debatten ønskes velkommen.
– Dette er en debatt som dukker opp med ujevne mellomrom. Det er bra, og en slik debatt er både nødvendig og sunn, sier Gunnar Johnstad, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen.
Etter 26 år som NT-lærer ved NLA lever han godt med den spenningen som florerer i spaltene.
Servicebehov
Ved siden av ham nikker navnebror Gunnar Innerdal. Han kom til NLA som student i 2003 etter et år ved Bildøy bibelskole. To mastergrader har det blitt, og nå er han forskningsstipendiat i dogmatikk på fjerde året. Heller ikke han sover dårlig om nettene:
– I en akademisk sammenheng vil man alltid diskutere noe av dette, sier han.
At en debatt om bibelsyn dukker opp, er derfor ikke overraskende for de to foreleserne. Tvert imot ønskes den varmt velkommen.
– Enhver kristen bør i grunnen ha et serviceettersyn på skriftsynet sitt regelmessig for at det skal holde seg friskt, levende og gjennomtenkt, sier Johnstad.
Men egentlig liker han dårlig uttrykket «bibelsyn». Han mener at det å ha et syn på noe – for eksempel ord som livssyn, menneskesyn, politisk syn – betyr at vi stiller oss over noe og bedømmer det: – Når vi har et «syn» på noe, er det vi mennesker som er subjekt, og det vi ser på og vurderer, blir objekt. Det er vi som definerer «noe annet». Men Bibelen har aldri blitt til ved at noen hadde et spesielt «syn» på den, sier Johnstad.
For det er ikke hvordan vi stiller oss til Bibelen som gjør den til Guds ord, ifølge Johnstad.
– Nei, Skriften er gitt oss av Gud selv, og i vårt møte med de bibelske fortellinger og budskap blir Bibelen forvandlet fra å være vårt objekt til å bli subjekt, subjektet som belyser oss, som taler til oss og leser oss, sier han.
– Når vi da snakker om bibelsyn, så lager vi en teori om Bibelen. Den kan bli et objekt som vi har kontroll på. Det kan føre til at vi ikke lar oss utfordre av den slik vi skulle, samstemmer Innerdal.
Guds tale
Like fullt er uttrykket «bibelsyn» uunngåelig, og ifølge Johnstad kan man dele bibelsyn inn i to hovedkategorier. Den ene forholder seg til Bibelen som menneskets tanker om Gud og menneskelige vitnesbyrd om tro. Den andre hovedkategorien forholder seg til Bibelen som ord fra Gud, Guds eget ord om og til oss mennesker.
– Så kan man selvsagt dele disse bibelsynene inn i mange underkategorier. Men det viktigste skillet går her, sier Johnstad.
For sin egen del er han ikke i tvil. Bibelen er Guds inspirerte åpenbaringsord, Guds selvavsløring, og Jesaja 55, 8–9 er nøkkelversene: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.
– Guds tanke er ikke som vår, det er enorme forskjeller. Vi kan ikke tenke Guds tanker, bare våre begrensede tanker. Skal vi få vite noe om Gud, trenger vi at han selv åpenbarer det for oss, sier Johnstad og henviser til 1. Kor. 2,9-10: «Det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, … det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd».
– Men hvordan åpenbarer så Gud sitt ord for oss?
– Han taler, sier Johnstad konsist, og fortsetter: – Og Bibelen forteller også flere steder at hans tale skulle skrives ned, påpeker han og refererer blant annet til Moses (2. Mos 17,14), Jeremia (Jer 36,2) og Johannes (Åp 1, 11,19).
– Talen blir dermed til skrift, og jeg tror at Gud gjennom sin Ånd er med i hele denne prosessen. Han våker over hele overleveringen fra det talte ord til nedskrevet og kanonisert tekst, sier Johnstad, som dermed støtter den ofte brukte formuleringen om at Bibelen er slik den er fordi Gud ville det sånn.
Innerdal er langt på vei enig. Det kjente verset i 2. Tim. 3,16 sier noe av det samme: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud».
– Gud taler, og da bruker han pusten (Ånden). Han blåser liv inn i ordene, sier han.
– Budskapet større
Men at man fra dette kan slutte at Bibelen, slik vi kjenner den utgitt som 66 bøker mellom to permer, er Guds direkte åpenbaring til mennesket, mener de blir feil. Gud har ikke åpenbart seg primært i en bok, men «i tidlige tider» gjennom profeten og «i de siste dager» gjennom Jesus (Hebr 1,1–2).
– Det var ikke på grunn av det de leste i Bibelen, de første kristne kom til tro, men de møtte Jesus, han som er oppfyllelsen av Guds løfter i den gamle pakt. De møtte personen gjennom forkynnelsens ord og budskap om ham, jf. Rom 10,14–17. De kunne heller ikke tro på NT før dette faktisk fantes, sier Innerdal og utdyper:
– Troen skapes av det som forkynnes. Dermed er det fullt mulig å møte Guds ord om Jesus uten å lese i selve Bibelen. Det er budskapet i Bibelen som skaper tro, ikke boken i seg selv, sier han – og spissformulerer:
– Du kan tro på Jesus uten Bibelen, men du kan ikke tro uten Bibelens budskap om Jesus.
Ble menneske
For Innerdal og Johnstad er dette et viktig prinsipp, og for å understreke bruker de blant annet analfabeter og barn som eksempel. Disse er ikke frarøvet muligheten til tro selv om de ikke har tilgang til selve Bibelens nedskrevne ord.
– For det er møtet med Kristus som gjør noe med oss, ikke ordene i boken i seg selv, sier Innerdal.
– Faktisk så er det jo bare i den siste fjerdedelen av kirkens historie «folk flest» har hatt tilgang på Bibelen i trykt form, understreker han.
Med dette blir ikke Bibelen i seg selv åpenbaringen, slik den er det for Jehovas vitner eller Koranen er det for muslimer. Bibelen, framholder de to lærerne, er derimot fortellingen om han som er åpenbaringen, Gud som ble menneske, Jesus Kristus. Derfor er Bibelen også så viktig.
– Bibeltekstene gir oss et autentisk budskap om Jesus. Gjennom Bibelen kan vi nå det opprinnelige budskapet om ham uten å være overgitt til kirkens fortolkning, slik den katolske læren om paven og læreembetet forutsetter, sier Innerdal – og får støtte fra Johnstad som blant annet har et stort hjerte for bibelmisjon:
– Jeg ivrer for at alle skal få lese Bibelen på sitt morsmål. Å kunne lese Bibelen selv på hjertespråket, gir en bredere og videre tilgang til budskapet.
– Men hva mener da Bibelen når den i Johannes 1 omtaler Jesus som Ordet?
– Det kunne vi nok hatt lange forelesninger om begge to, sier Gunnar Innerdal og smiler, før han forsøker å si noe om det i kortform.
– Dette henspiller for det første på GT og at Gud taler. Han taler gjennom profetene, sender sitt ord til dem, og skaper med sitt ord – hans ord er levende og virkekraftig, sier Innerdal.
Logos
Den andre dimensjonen er bakgrunnen for det greske ordet som brukes, nemlig Logos. Dette var et uttrykk kjent i samtidens filosofi, som ble brukt om verdensfornuften eller det ordnende prinsipp i alt det skapte.
– Når Johannes plasserer Jesus som Logos, og sier at han var Gud som ble menneske, henspiller han på disse forestillingene, men sprenger rammene det hadde fra før. Så det er ikke så enkelt å si kort hva dette betyr, men det betyr i alle fall ikke at Jesus og Bibelen er det samme, sier Innerdal bestemt.
– For det kan det jo heller ikke bety siden Johannes skrev dette før Det nye testamentet var samlet.
– Men vil man ikke kunne si at det kan forstås som en profetisk dimensjon? At Johannes skrev om noe som skulle komme, på linje med profetene i GT som skrev om ting de ikke hadde forutsetning for å forstå?
– Hvis «Ordet var Gud», må man i tilfelle hevde at Bibelen også er evig og gjøre den til et slags fjerde medlem av guddommen, sier Innerdal, og fortsetter:
– Men dersom vi har en reflektert holdning til det, kan vi også anvende nytestamentlige utsagn på skriftsamlingen som helhet, som Guds ord, for eksempel 1 Tess 2,13.
– Hvor skal vi hente kunnskapen om Jesus fra?
– Fra Bibelen og den kristne forkynnelsen. Men det kan være utfordrende å forstå eller tolke Bibelen, jf. 2. Pet 1,20, for i denne verden ser vi stykkevis og delt. Da har vi det kristne fellesskapet til å hjelpe oss, sier Innerdal.
– Så må vi gå til Skriften og se om det stemmer, jf. Apg 17,11, og Jesu eget vitnesbyrd om Skriften må være et avgjørende premiss for vårt bibelsyn, legger Johnstad til.
Ikke sortere
En skjelning mellom Bibelens nedskrevne ord og Bibelens budskap betyr derimot ikke at de åpner for at Bibelen skal gjennomgås ord for ord for å finne hva som egentlig er Guds ord der inne mellom arkene.
– Bibelen er Guds ord skrevet med menneskeord. Det er et umulig prosjekt å skille ut noen av ordene i Bibelen som Guds ord og andre som menneskeord, sier Johnstad.
Innerdal er enig.
– Vi skal ikke gå i gang og sortere ut og finne det som ikke gjelder. Det er ikke snakk om å finne en indre kanon i Bibelen. Heller bør vi tenke at budskapet er i en forstand «større» enn Bibelen. Budskapet kan ikke rammes endelig inn av disse ordene. Om vi hadde hatt bevart Palulus’ brev til Laodikea, ville det også vært Guds ord (Kol 4,16). Var ikke den kristne forkynnelsen noe «mer» enn Bibelen, kunne jeg for eksempel stoppet med forkynnelse og nøyd meg med å lese høyt derfra, sier han.
En slik tenkning om Bibelen innebærer heller ikke at Bibelen nedvurderes som vår norm og kilde til kunnskap.
– Bibelen er vår øverste norm for fastsettelse av lære. Dersom det blir fremmet noe som er på tvers med Bibelens budskap, må det avvises, sier Innerdal.
Høyeste norm
Men Bibelen trenger ikke å være eneste norm – og det var den heller ikke for reformatorene. Både bekjennelsesskrifter og tradisjon kan gi gode svar på hvordan Bibelens budskap skal forstås, anfører de to lærerne.
– Men bare i den grad det er i samsvar med Skriften, understreker Johnstad.
Og dette er noe helt annet enn den katolske tanke om at paven, og dels tradisjonen, er autoritet på linje med Bibelen.
– Katolikkene gir paven en øverste autoritet i denne verden, men en slik autoritet finnes ikke. Bare Gud har denne autoriteten. Men både fellesskap, forkynnelse, lærere og tradisjon sier oss noe om hvordan man har forstått, og forstår, Bibelen. Dermed blir det litt enkelt å si «Bibelens ord alene», utfyller Innerdal.
At de regner Bibelen som høyeste norm og eneste autoritet, betyr likevel ikke at de anser den som et ufeilbarlig historisk dokument. For tar vi på nåtidens vitenskapelige fornuftsbriller og presser tekstene inn i disse, kan resultatet bli feil, ifølge de to lærerne. Graden av historisitet kan ikke bare avgjøres av bibelsynet. Innerdal viser til at fortid ikke kan gjenoppleves, men alltid beskrives fra et senere ståsted.
– I en beskrivelse av fortiden vil det alltid være et slags fortolkende filter, og det ville være rart om Bibelen var et unntak fra dette, mener Innerdal.
Sjanger
Tekstene, og da særlig tekstene i GT, må ifølge de to NLA-lærerne forstås ut i fra den sjanger og tid de er skrevet i, og alt skal ikke nødvendigvis oppfattes bokstavelig – rent historisk.
– Det er vanlig å si at Jesus henviste til historiske opplysninger i GT. Nei, han gjør ikke det. Han forholder seg til universet slik de oppfattet det på den tiden, sier Innerdal og viser til historien om Jona. Selv om Jesus omtaler denne, så er det i seg selv ikke en dokumentasjon på at Jona faktisk har levd eller vært tre dager inne i en fisk, mener han, for ingen på Jesu tid satte spørsmålstegn ved dette.
– Skulle Jesus ha sagt; «Jona, som ikke nødvendigvis har levd,» nei, det ville tatt hele oppmerksomheten bort fra poenget hans, som er å si noe om sin egen død og oppstandelse og om at hedningene hører med i Gudsfolket. Han forholdt seg til historien slik jødene forholdt seg til den på denne tiden, sier Innerdal.
– Men vi avviser heller ikke at Jona kan ha levd eller at det kan ha skjedd et naturunder ved at han var inne i en fisk. Det virker likevel sannsynlig ut fra bokens sjanger at historiens faktisitet eller vitenskapelighet i alle fall ikke er hovedpoenget med den.
– Ja, Jesus går inn i tiden på et bestemt tidspunkt, supplerer Johnstad.
– Men sier dere at Jesus, som sann Gud, ikke visste hva som var fakta eller myte?
– Vi er ikke så veldig interessert i hva Jesus visste, for det kan vi ikke vite sikkert, men i hva han sier, repliserer Innerdal.
– Bibelen har likevel det mange vil kalle et «selvvitnesbyrd» om sin troverdighet. Blant annet 2. Tim 3,16 – at hele Skriften er nyttig til lærdom, til overbevisning, til opptuktelse i rettferdighet. Kan ikke vi ha det samme syn på Bibelen som den har på seg selv?
– Jesu vitnesbyrd om Skriften og Skriftens selvvitnesbyrd er det viktige for meg, selve bærebjelken i bibelsynet. Svaret for min del er derfor et klart ja, sier Johnstad.
– Men da må vi ha et nyansert syn på hva Bibelen sier om seg selv, repliserer Innerdal:
– Denne teksten (2. Tim 3,15-17, red.anm.) angir for eksempel noen ganske konkrete bruksområder for Bibelen, mens andre ikke nevnes. Det sies for eksempel ikke som i munnhellet at Bibelen er noen lærebok i naturvitenskap.
Historisk Adam
Å diskutere om Bibelen er historisk korrekt blir dermed å angripe Bibelen fra feil kant, mener de to lærerne. Det er budskapet, ikke de historiske fakta, som gjør Bibelen aktuell.
– Hva med pinsedag? Vet vi at det var akkurat 3000 som ble døpt? Ikke 3002 eller 2999? Eller krigene i GT, vet vi at antall soldater var eksakt så mange som Bibelen skriver? Eller når det står at «de brant alt», så fantes det ikke en kasserolle tilbake? Vi kan ikke bruke Bibelen som et dokument der vi må forholde oss til den minste opplysning som dokumenterte fakta, sier Gunnar Innerdal.
Gunnar Johnstad mener likevel at når for eksempel Paulus i Romerbrevet kapittel fem henviser til syndefallet, forutsetter han i en eller annen forstand beskrivelsen i 1. Mosebok som historisk, med Adam og Eva som konkrete enkeltindivider.
Inspirert
Men om vitenskapelig tilnærming skulle gjøre at man ikke kan «godkjenne» alt som står i Bibelen, betyr ikke det at tekstene mister sin autoritet, mener de to.
– Nei, vi kan ikke si at dersom noe ikke skulle være historisk korrekt etter dagens standard, så er det ikke et inspirert åpenbaringsord. Det kan være like inspirert som en tekst fra Gud til oss for det. Det er ikke alltid graden av historisk korrekthet som avgjør åpenbarings-dimensjonen, sier Gunnar Johnstad og nevner et eksempel fra Det nye testamentet.
– Jesus forteller lignelser. Dette er fortellinger som vi forstår som eksempelfortellinger. Selv om for eksempel fortellingen om den barmhjertige samaritan i Luk 10 skulle være oppdiktet, forringer ikke det lignelsesfortellingens budskap, det er like inspirert og like sant for det.
– For oss
Men én historisk hendelse vitner Bibelen selv om som nødvendig for vår tro. Det er Jesu oppstandelse.
– Her skriver Paulus eksplisitt i 1. Kor. 15 at dersom denne hendelsen ikke har skjedd, er troen vår bortkastet, sier Gunnar Innerdal.
For når det kommer til stykke, er ikke Bibelen primært en historiebok, er de to enige om, selv om, understreker Johnstad, den bibelske åpenbaring er en historisk åpenbaring og Guds handling og tale altså skjer i historien.
– Nei, som kristen bok er den ikke først og fremst en fortelling om fortiden og det som har skjedd, noe tilbakelagt. Den er et levende vitnesbyrd om Jesus, Guds ord med adresse til mennesker i dag. Den taler inn i tiden, sier Gunnar Innerdal.