Av Andreas Evensen – Daglig leder ImF UNG
I en artikkel om kirken i de første århundrene etter Kristus, kommer Tim Keller med tre grunner for at kirken hadde en ekspansiv vekst til tross for motstand og forfølgelse. Disse tre grunnen gjør vi lurt å reflektere over også i vår tid.
Det var på ingen måte selvsagt at så mange kom til tro på den tiden. En kan heller stille spørsmålet som også er tittelen på en av bøkene Keller viser til: «Why on Earth Did Anyone Become a Christian in the First Three Centuries?» (Hvorfor i all verden ble noen kristen de tre første århundrene?). De romerske myndighetene var særlig fiendtlige mot de kristne siden de nektet å ofre til de romerske gudene og siden den kristne troen ikke var isolert til en folkegruppe slik som hos jødene. De kristne var en mot-kultur som risikerte mye, og hvorfor ville noen bli med i denne utsatte gruppen?
Det første Keller trekker frem, er de kristnes
(i forhold til samtiden) unike livsførsel. De kristne forbød abort, de holdt seg til sin ektefelle, de var sjenerøse og tilgav sine fiender. Dette, og mer til, vekket anstøt, men også i høyeste grad interesse.
Det andre han trekker frem, er at den kristne troen «tilbød» en personlig og nær kjærlighetsrelasjon til den Gud som hadde skapt dem. Dette kunne ingen av de andre religionene tilby.
Det tredje var at den kristne troen gav visshet om evig liv. De andre religionene bygget på fortjeneste hos menneskene, og en kunne ikke være sikker på om en hadde evig liv før en døde. Evangeliet gav dem, og gir oss, et grunnlag for å ha visshet om evig liv som ikke handler om oss og vår fortjeneste, men om
Kristus og hans fortjeneste.
La oss også i dag leve et annerledes liv midt i den kulturen vi lever i, og tro på og følge den Gud som vi kan kjenne personlig og som gir oss evig liv i sin nåde. Da kan vi vekke anstøt, men også interesse.